Er mer penger virkelig eneste mulighet for å forbedre norsk helsevesen?
Sykehusene våre fikk til sammen 6,2 milliarder kroner mer i revidert statsbudsjett i år. I tillegg foreslår regjeringen en varig budsjettøkning på 2,5 milliarder kroner. Forslagene skal blant annet bidra til lavere ventetider, kan vi lese i Dagsavisen 6 oktober 2023.
Men handler virkelig ventetid og reduserte tjenester i norsk helsevesen utelukkende om for lite penger?
En god venn av meg ble nylig uforklarlig syk. Over natten fikk han problemer med pusten, ble uvanlig slapp og strevde bare han skulle gå opp trappa hjemme. Etter en dag med testing på sykehuset, mistenkte legene alvorlig astma, gav ham midlertidig medisin og sendte ham videre til full utredning på lungeavdelingen. En uke før utredningen mottok han et brev i posten. Tre sider tettskreven instruks om hvordan være best mulig forberedt til utredningen.
Vi hadde mange samtaler denne tiden. Han var spent, men veldig glad for at han nå endelig skulle få svar på hva som faktisk feilte ham. Dagen kom og han lovet å ringe meg etter undersøkelsen som var satt opp til å vare i 5 timer. Jeg ble derfor svært overrasket da jeg så telefonen ringe allerede etter 20 minutter. Etter å ha ventet på timen i 5 uker, hadde han blitt sendt hjem igjen uten å bli undersøkt. Begrunnelsen? De hadde «glemt» å informere om at han ikke måtte ta den midlertidige medisinen de siste 24 timer før undersøkelsen!
Det er ikke min hensikt å henge ut sykepleiere eller leger på sykehusene våre. Poenget er å vise at når slike åpenbare feil oppstår i en organisasjon, løses det ikke av å pøse på med mer penger. Man må faktisk bruke tid i etterkant på å lære, og kanskje viktigst: endre rutinene slik at det samme ikke skjer igjen.
Utover at min venn måtte vente enda 3 uker på ny undersøkelse, ble 5 produktive timer sløst bort den dagen. Om vi antar at lignende feil skjer én gang pr uke, sløser avdelingen bort ca. 800 timer pr år. Som utgjør et halvt årsverk! I tillegg har man gitt 40 pasienter en dårlig opplevelse.
Det er forsket mye på ledere i helsesektoren og deres evne til å sette læring i system. I en studie gjennomført i USA (Tucker & Edmondson 2003), hevder forskere at 45-100 000 mennesker dør hvert år grunnet feilbehandling. 14 % av dødsfallene kunne spores til konkrete behandlingsfeil, men hele 86 % var relatert til systemfeil som mangel på utstyr, manglende informasjon og manglende evne til å sette læring i system, altså 35-80 000 mennesker!
Et klassisk eksempel var hentet fra en avdeling som gikk tom for sengetøy. Sykepleierne hentet nytt sengetøy i en annen avdeling uten å melde fra. Dermed mistet man muligheten til å løse problemet permanent. Konsekvensen ble at feil hopet seg opp til en tsunami av ting som måtte løses. Og sykepleiere løp konstant rundt for å fikse feil som gjentok seg om og om igjen.
Det handler altså ikke bare om penger, men hvordan ledere evner å sette læring i system. Hemmeligheten, mener forskerne, er å forstå forskjellen på å løse et problem der og da (første orden problemløsning) og finne «rotårsaken» til problemet slik at man kan løse det permanent (andre orden problemløsning).
Det er slik man skaper en lærende organisasjon hvor prosesser og rutiner forbedres kontinuerlig.
Tilbake til min venn og hans opplevelse. Hva kunne lederen gjort da?
Jo, en dag i uka kunne lederen på avdelingen satt av tid til et fast evalueringsmøte. Her gjennomgås siste ukes drift. Hva har vi lært, hva fungerer bra og hva kan vi forbedre for at problemet ikke oppstår på nytt? I min venns tilfelle bør det være ganske åpenbart at de i fremtiden setter astmamedisin på listen som sendes ut i forkant.
Så til deg som leder avdelingen: Det er neppe penger som hindrer deg for å gjøre dette. Investerer du litt tid i folka dine, vil du ganske fort oppleve at feilene blir færre og at dere får mer tid til å gjøre en god jobb. I tillegg tror jeg du ganske sikkert kan forvente både mer motiverte og engasjerte medarbeidere på kjøpet.
