Akkurat som i toppidretten står også ledere i avgjørende øyeblikk der de må prestere på merket. Har du sørget for at folkene dine har trent på dette?

Det er blåst straffekast i finalekampens aller siste ordinære spillesekund. Det er jeg som skal ta det. Jeg går rolig mot straffemerket. Alt avhenger av meg. Det koker på tribunen. Jeg går inn i min egen boble. Slik kunne et scenario være for meg som profesjonell håndballspiller.

Jeg skal bare sette ballen forbi keeper og innenfor målstengene. Den store keeperen får målet til å se lite ut. Det er mye som står på spill, men gullet kan være vårt om noen sekunder.

Det er jo logisk at jeg scorer, tenker jeg. Men det er mye som kan påvirke på resultatet. Støyen i den store hallen er intens. 20 000 mennesker sitter på kanten av stolsetene. 30 kameraer peker mot meg. Bildene vises nå på tv-skjermer over hele landet.

LEDERE TAR OGSÅ STRAFFEKAST

De skal også prestere. Kanskje ikke foran fulle tribuner, men foran kollegaer og medarbeidere som følger med på alt du gjør og alt du ikke gjør. Og har en mening om det. Det alene kan jo ta luven fra enhver leder.

Der jeg står på straffemerket og venter på fløyta, kjenner jeg forventningspresset fra lagkameratene mine, fra trenerapparatet. De ønsker at jeg skal lykkes, og jeg kjenner på det samme. Jeg vil ikke skuffe dem. Jeg KAN ikke skuffe dem.

Fra motstanderne kommer det et omvendt press. De håper jeg gir etter for nervene. At jeg skyter dårlig. Bommer.

I hodet mitt foregår en kamp mot mine egne tanker og følelser. Sorteringen. Stresshåndtering. Jeg må prestere. Alt jeg har gjort før, seiler opp i hukommelsen.

«Scorer jeg ikke nå, er jeg ferdig,» tenker jeg plutselig. Tanken er et forslag fra hjernen. Et «worst case». Det kommer fra et urolig sted inni meg, og jeg møter uroen et sekund. Men jeg har ikke tenkt å slippe den til.

Jeg er ikke bare godt trent på teknikk. Jeg har jo trent på selve situasjonen også. Hvordan jeg skal håndtere tvilen, frykten og usikkerheten. Og passe på at de tankene ikke får ta over. Jeg velger å refokusere og omformulere, og henter frem den profesjonelle spilleren i meg. Teknikeren. Straffespesialisten. 

DET HANDLER OM MENNESKER

Etter 18 år som toppidrettsutøver, etter hvert også som kaptein i proffklubber og på landslaget i store mesterskap som VM og EM, valgte jeg en ny arena. Men fortsatt et sted der jeg kan spille andre gode, og hvor jeg er en del av et lag.

Jeg tok utdannelse i ledelse, og oppdaget en stor overføringsverdi fra idretten til næringsliv og organisasjoner. Ledelse interesserte meg naturlig.

Jeg jobber egentlig fortsatt med det samme: Forbedring av prestasjoner. Få folk til å jobbe sammen. For ledelse handler om mennesker. Det handler om å påvirke en gruppe mennesker til å jobbe sammen, i en bestemt retning, for å nå mål. Det er lagspill.

LEDELSE ER TRENBART

Uten trening ville jeg ha prestert dårlig i avgjørende øyeblikk. Hvis jeg ikke hadde trent på disse kritiske situasjonene der mye står på spill, kunne jeg ha brutt sammen på straffemerket.

Slik er det også med ledere. En trener som tar lett på det som skjer på trening, vil aldri føre laget sitt til et sluttspill eller lede gjengen sin til tabelltopp.

Som toppleder for et konsern vil «tabelltoppen» være målsetningen din. Og trening henger alltid sammen med langsiktige resultater.

Så, trener lederne dine nok? Har de treningsgrunnlaget for å håndtere lederrollen i alle typer situasjoner?

Dere kan snakke om prosesser og prinsipper, strategier og mål. Selvsagt må dere det. Men når strategien er lagt, da må den omsettes til viktige veivalg og konkrete handlinger. Da handler det om å lede folk. Og det kan trenes.

LEDERTRENING

Ledere er som regel operative hele tiden, og det kan være vanskelig å få tid til å trene på lederskap. Mange vet heller ikke hvordan det kan gjøres. Men du som toppleder bør være opptatt av å få lederne dine opp i mesterskapsnivå, også når det kommer til det å lede mennesker.

Lederoppgaven er omfattende. De fleste vil nok kjenne seg igjen i en hverdag hvor drift, fag og administrasjon tar mye tid. Tenk etter hvordan det er hos dere: Dere har nok mange flinke oppdaterte fagfolk, etablerte rutiner og rimelig kontroll på de administrative oppgavene. Men hvordan sørger du og lederne dine for at medarbeiderne blir sett, hørt og motivert for å kjempe for laget. Hvor gode er lederne dine til å lede og drive prosessene, «blø for drakta» og sørge for at både omsorgsplikten og styringsretten blir ivaretatt. Å investere i lederne dine er, og vil alltid være en smart og viktig investering. Kanskje DEN viktigste.

Når det dukker opp kurs for et nytt internsystem eller et fagseminar, er det lett å si ja. Derfor sender du ledere og medarbeidere av gårde på det ene fagseminaret etter det andre, ja til og med på lederkurs.

Min påstand er at folkene dine neppe kommer tilbake fra et lederkurs med mer praksis, de kommer i beste fall tilbake med enda en teori.

«Kjempebra utbytte,» sier de. Det kan jo være fordi de fikk puste ut litt. Men vet de egentlig hvordan de skal omsette teori til praksis? Og, fikk de trent?

DU MÅ ØVELSESKJØRE

Når jeg trener ledere, vil jeg ha folk opp fra stolen. De fleste har lest nok om endrings-, relasjons-, verdibasert- eller til og med smidig ledelse. Min erfaring er at de færreste er gode nok til å trene på å være leder.

Dagen du skal kjøre opp til førerkortet er det for seint å trene på mer bilkjøring. Nå skal du vise sensor hva du har lært. Du må faktisk sette bilen i gir og begi deg ut i trafikken.

Det du ikke har lært deg før en situasjon oppstår, er det for sent å trene på når øyeblikket er der.

En ny offensiv strategi som krever endring og forbedring, gjør at vi må snu oss rundt og gjøre ting på nye måter. Dette er ikke lenger prosjekter, men stadig oftere slik vi driver virksomheter i hverdagen. Endringer skjer hele tiden, og folk må ledes gjennom disse. Det krever ledelse på elitenivå.

Når det oppstår en krise på arbeidsplassen, må lederne på banen og ta ansvar. Når det står om en storkontrakt der alle mann må på dekk, må lederne være hands on. Når du må si opp medarbeidere, eller løse en konflikt mellom to i teamet, kan det være nyttig å ha trent på nettopp det.

Det vi driver med i Storform handler veldig lite om auditorier og enveiskommunikasjon. I våre programmer får lederne prøvd seg i relevante situasjoner som de kommer til å møte. De får trent på situasjoner i praksis. To og to, tre og tre. De får praktiske oppgaver de må løse, og vi rettleder og gir dem feedback underveis. Ett og ett tema, over tid. Etter hvert blir de tryggere og bedre til å ta den vanskelige samtalen, se medarbeiderne, håndtere uenigheter og ta tøffe beslutninger.

Folka dine må få lov til å stå på straffemerket og øve på skuddet, føle hvordan det er å ha ballen i hånda. Under press.

Det er det vi driver med hos oss. Trening på konkrete ledelsessituasjoner. Gradvis vil lederne dine bli bedre i rollen sin. Og når det kreves, i avgjørende øyeblikk.

Jeg lever for disse øyeblikkene.

SKUDDET

Jeg har valgt strategi. Nå må jeg gjennomføre. Alt i kroppen min går i sakte film nå. Blikket mitt er skarpt. Jeg blir en jagerflypilot i combat-mode. Alt rundt meg forsvinner. Lydene dempes. Det er bare meg, ballen og straffekastet. Så går fløyta. Ballen sitter klistra i nettet. Keeper har ikke en sjanse. Brølet fra tribunen fyller hele hallen, og gutta på laget kommer løpende mot meg. Folk kaster luer og capser i lufta. I sidesynet ser jeg motstanderne synke sammen.

Det er over. Rushet i blodårene er enormt. Lettelsen enda større. Jeg fiksa det.

Mens jeg blir overfalt av folka mine, puster jeg endelig ut og rekker en tanke om det som akkurat har skjedd.

Hvorfor leverte jeg?

Jo, fordi jeg har trent på akkurat dette. Tusen ganger. Trent teknikk. Skuddfinter. Fysisk styrke. Trent på å beholde roen og konsentrasjonen i kaos. Når det gjelder som mest. Når alles øynene er rettet mot meg.

Dette er ikke noe jeg har lest meg til. Jeg har ikke sittet og lest om «straffekastets historie» i godstolen ukene før kamp. Jeg har trent på å utføre det. Om igjen og om igjen.

Skal du bli god, må du trene!